Kapittel, æh, 8?

Det bare bugnet.
Som i et UFO-angrep fra en barndomsfantasi, bare at dette var i en 100 år gammel bestestue - slik opplevde Frode det. Innledningsvis.
Denne matretten, som han sannsynligvis skulle innta for siste gang, fløy rundt ham. Han så ikke lenger mennesker, han bare registrerte at retten kom og gikk, som instrumentlyder i en symfoni.
Et øyeblikk gliste han, det var noe komisk ved det selv om han var lite komfortabel.

Det skal legges til at Frode hadde måttet stå opp klokka 4 denne søndagsmorgenen. I utgangspunktet hadde han ikke vært positiv til å ta turen, av flere årsaker.
Bare han kom seg helskinnet frem og fikk planta ræva ned burde alt gå greit, hadde han rasjonalisert. I retrospekt var det en feilvurdering.

Som om ikke de tre fergenes ensidige tilbud av denne, samt svak-men-grutete kaffe til 30 kroner stykk, hadde gjort nok. Nå måtte han innse at også rett nummer to bestod av sveler på familietreffet i Sykkylven.
Han hadde brukt "jeg sparer meg til hovedretten" som unnskyldning for å sleppe unna med bare èn svele med rotgrønnsaker under forretten. Nå måtte han til pers.
Denne gangen var det kokt laks på. Ja, smør også da. Men det var relativt tidlig ingen tvil om at "smør på svele" var et faktum som kunne bestrides. 
Rømmeklatten på toppen ga slepp først, det klasket kjapt ned på Habsburg-teppet fra 1909. -Faen hadde han sagt, så svakt at ingen hørte det.
Han hadde vrengt det høyre fotbladet over for å dekke til og prøvd å gni det vekk på et vis han ikke selv forstod. Sokken surklet. Kroppens forsvarssystemer begynte å reagere. 
Nå skulle han skjerpe seg.
Men selv om han holdt greiene helt soleklart i horisontal positur, så fant det smeltede smøret ispedd fiskefett veien nedover armen og innunder skjorta. Tydelig harskt.

Noen modige minutter senere, i det som hadde blitt en slags blanding av en tyrefekting og åpning av munn opp og ned som en Beluga, rauset også laksen ned i fanget istedenfor gapet. 
Det var ikke nødvendigvis det verste utfallet, hadde han tenkt. Han ble litt overrasket av sin egen positivitet. Folk glodde, han gestikulerte som om det var en type uhell som avogtil skjer. Dog, det var det ikke. 
Nå hadde han en unnskyldning for en lengre pause på tunet, dette var grunnen til optimismen. Han posisjonerte seg som om for å reise seg opp. 

Han rakk bare å sette opp armene såvidt. Da kom tante Borg ut av intet og serverte ham en ny porsjon. Han rakk ikke si et kvekk.
Den forrige laksen ble hentet opp og ført videre ut i komposten. Smøret, som nå hadde blitt kaldere, dryppet oppi nakke på veien og størknet så det ble hengende som et speilegg i rett over skjortekragen på ham.
Han sa ennå ingenting, siden det tilsynelatende var hans feil at situasjonen hadde oppstått.
De hadde hatt mange hundre sveler og den lokale lakseoppdretteren hadde solgt verten en hel palle laks for 1000 kroner. Så han fikk beskjed om å ikke tenke på det.
Hadde visst kommet i retur fra Kina, kunne Borg berette videre overfor Agnar mens hun gikk slalom videre med 4 fat sveler og laks. Var det bare han? begynte han - han rakk ikke tenke mer.

Denne laksebiten var ennå høyere enn den forrige. Kroppslige reaksjoner begynte å manifestere seg. Grimasjene som utspilte seg fikk Jerry-brillene til begynne å skli. Nå så han faen meg ingenting heller.
Kunne han blekke hele dævelskapen inn med ett jafs? Som i en whole-in-one? 
Hvorfor i helvete på jord hadde han valgt en godstol uten bord i nærheten? tenkte han mens blodårene sprengte videre nedover som en muldvarptunnell i nysådd gress. 
Hva hadde han gjort, tenkte han og kikket opp. Som i et siste håp at det skulle være noen som kunne hjelpe. Ikke en kjeft brydde seg.
Da hørte han annonsering av dessert.