Kapittel, æh, 8?

Det bare bugnet.
Som i et UFO-angrep fra en barndomsfantasi, bare at dette var i en 100 år gammel bestestue - slik opplevde Frode det. Innledningsvis.
Denne matretten, som han sannsynligvis skulle innta for siste gang, fløy rundt ham. Han så ikke lenger mennesker, han bare registrerte at retten kom og gikk, som instrumentlyder i en symfoni.
Et øyeblikk gliste han, det var noe komisk ved det selv om han var lite komfortabel.

Det skal legges til at Frode hadde måttet stå opp klokka 4 denne søndagsmorgenen. I utgangspunktet hadde han ikke vært positiv til å ta turen, av flere årsaker.
Bare han kom seg helskinnet frem og fikk planta ræva ned burde alt gå greit, hadde han rasjonalisert. I retrospekt var det en feilvurdering.

Som om ikke de tre fergenes ensidige tilbud av denne, samt svak-men-grutete kaffe til 30 kroner stykk, hadde gjort nok. Nå måtte han innse at også rett nummer to bestod av sveler på familietreffet i Sykkylven.
Han hadde brukt "jeg sparer meg til hovedretten" som unnskyldning for å sleppe unna med bare èn svele med rotgrønnsaker under forretten. Nå måtte han til pers.
Denne gangen var det kokt laks på. Ja, smør også da. Men det var relativt tidlig ingen tvil om at "smør på svele" var et faktum som kunne bestrides. 
Rømmeklatten på toppen ga slepp først, det klasket kjapt ned på Habsburg-teppet fra 1909. -Faen hadde han sagt, så svakt at ingen hørte det.
Han hadde vrengt det høyre fotbladet over for å dekke til og prøvd å gni det vekk på et vis han ikke selv forstod. Sokken surklet. Kroppens forsvarssystemer begynte å reagere. 
Nå skulle han skjerpe seg.
Men selv om han holdt greiene helt soleklart i horisontal positur, så fant det smeltede smøret ispedd fiskefett veien nedover armen og innunder skjorta. Tydelig harskt.

Noen modige minutter senere, i det som hadde blitt en slags blanding av en tyrefekting og åpning av munn opp og ned som en Beluga, rauset også laksen ned i fanget istedenfor gapet. 
Det var ikke nødvendigvis det verste utfallet, hadde han tenkt. Han ble litt overrasket av sin egen positivitet. Folk glodde, han gestikulerte som om det var en type uhell som avogtil skjer. Dog, det var det ikke. 
Nå hadde han en unnskyldning for en lengre pause på tunet, dette var grunnen til optimismen. Han posisjonerte seg som om for å reise seg opp. 

Han rakk bare å sette opp armene såvidt. Da kom tante Borg ut av intet og serverte ham en ny porsjon. Han rakk ikke si et kvekk.
Den forrige laksen ble hentet opp og ført videre ut i komposten. Smøret, som nå hadde blitt kaldere, dryppet oppi nakke på veien og størknet så det ble hengende som et speilegg i rett over skjortekragen på ham.
Han sa ennå ingenting, siden det tilsynelatende var hans feil at situasjonen hadde oppstått.
De hadde hatt mange hundre sveler og den lokale lakseoppdretteren hadde solgt verten en hel palle laks for 1000 kroner. Så han fikk beskjed om å ikke tenke på det.
Hadde visst kommet i retur fra Kina, kunne Borg berette videre overfor Agnar mens hun gikk slalom videre med 4 fat sveler og laks. Var det bare han? begynte han - han rakk ikke tenke mer.

Denne laksebiten var ennå høyere enn den forrige. Kroppslige reaksjoner begynte å manifestere seg. Grimasjene som utspilte seg fikk Jerry-brillene til begynne å skli. Nå så han faen meg ingenting heller.
Kunne han blekke hele dævelskapen inn med ett jafs? Som i en whole-in-one? 
Hvorfor i helvete på jord hadde han valgt en godstol uten bord i nærheten? tenkte han mens blodårene sprengte videre nedover som en muldvarptunnell i nysådd gress. 
Hva hadde han gjort, tenkte han og kikket opp. Som i et siste håp at det skulle være noen som kunne hjelpe. Ikke en kjeft brydde seg.
Da hørte han annonsering av dessert.

Frida, 27% grøt

Frida er klar over at hun har et uvanlig utseende. Hun er, tenker hun, aldeles uvanlig. Frida vet ikke alltid om hun liker sitt utradisjonelle utseende, hun er ofte usikker på akkurat det, tenker hun, men det er jo gjerne de med uvanlig utseende som lever livet best.

Så hvorfor lever du ikke Frida?
spør hun seg selv.
Hvorfor er du ikke ikledd vakker sommerkjole, ute i varmt vær for shopping, vin og dans?
Svaret kommer i det samme sekund hun spør seg selv. Hun vet ikke.

Frida vet at øynene hennes utstøter, på daglig basis, ca en halv liter grøtaktig grå væske. Hun har, tenker hun, vanskelig for å se hvorfor, selvfølgelig, hun ser jo knapt på grunn av det.

Så kanskje det er derfor du ikke lever Frida?
spør hun seg selv.
Skal grøt fra øynene i forholdsvis store mengder hindre henne fra å kose seg og leve livet?
Svaret er åpenbart, det sier seg selv tenker hun.  Nei

Frida er klar over at hun snart skal ut døra. Hun skal, vet hun, gå fort over gata, høre bilene tute og høre skrensing av dekk. Hun skal se hva som skjer, tenker hun, når hun løper og går med øynene lukket.

Så hvorfor lever du Frida?
tenker hun.
Svaret trenger seg på før hun slutter å tenke, det gir seg selv. Jeg gjør ikke det.

Kapittel 15. Brekninger og gikt

"Sondre hadde levd 74 år nå, og han fant en slags ære i å ha nådd en såpass høy levealder.
Riktignok hadde han latt være å braute om sin alder til alle og enhver, men hans 2 år yngre kone, Magnhild, kunne han ikke la være å minne om tingenes tilstand. Disse påminnelsene kom i flere varianter.

Hver morgen stod han for eksempel opp noen minutter tidligere enn kona, noe han hadde gjort til en vane siden sensommeren 1988. Dette var fordi han skulle rekke å skrive "Haha, din unge kvige, kjoledame" på speilet i gangen. Men om Magnhild var ekstra langflat og tydelig i søvn, brukte Sondre å skrive det eksakt samme på baderomspeilet også. Som regel benyttet han majones som sitt skriveverktøy, dette fordi majonestuben lot ham forme fin skjønnskrift, men det hendte også at han utformet brede store bokstaver i brunost, der hver skive brunost formet en liten strek i hver bokstav. Problemet med brunost var dog å forme en god nok "J" i ordet kjoledame, noe som aldri hadde vært et problem med majones. Sondre kunne derfor anse majones som en slags favoritt, og tillot seg kun å skrive med brunost om humøret skulle tilsi det.

Sondre var en ivrig turgjenger, og så slett ikke bort ifra at det var disse turene som hadde holdt liv i hans 74 år gamle kropp. Magnhild var mer en sofagris og rullestolbruker, og skydde det å gå fem meter eller mer. Vanligvis klarte hun ikke å gå i det hele tatt grunnet paraplegi som følge av en dramatisk skiheisulykke, og kun ved to anledninger etter ulykken hadde Sondre klart å true henne til å gå.

På Sondres gåturer likte han å samle urter og sopp. Han hadde utviklet en kjærlighet for sanking av urter og sopp da han las om bivirkninger ved konsum av visse arter. Uten å være sikker, tror han denne artikkelen stod på trykk i barnebarnets Starlet-magasin.
De fleste av soppene, og til dels urtene, laget han søndagsmiksturen sin av. Dette var en blanding som inneholdt ca 19 forskjellige sopper og urter, som han igjen benyttet i sin egen middagsmat. Det fine med denne blandingen, etter Sondres syn, var at den ga sitt utslag i massive brekninger, etterfulgt av giktlignende stivhet i kroppens ledd. Spesielt armleddene hovnet kraftig opp, og det ble i noen timer etter at maten var spist, meget vanskelig å utføre noen som helst form for dagligdags aktivitet. Sondre kunne til en viss grad se at dette var på grensen til latterlig, men han rettferdigjorde dette søndagsritualet med at han var såpass frisk for sin alder, at det å fremskynde aldringsprosessen var uproblematisk........"

Et lite utdrag av Kapittel 15.

Til neste uke kan vi glede oss til et lite utdrag fra kapittel 83. "Knust brille, på ferie i polen"

Kapittel 24, Advent.

"Karl Kenneth hadde bestemt seg allerede tidlig i oktober.
Det lille av julegaver han skulle fordele rundt til venner, slekt og søskenbarn, skulle bestå utelukkende av ting han kunne lage med bestandeler av sin egen kropp.
Til sine foreldre hadde han nå i tre uker samlet opp nesehår, som han etter timer med arbeid hadde klart å forme som "et slags fuglerede". Han hadde stille for seg selv innsett at han måtte betegne dette som "et slags fuglerede", for etter hans beregninger ville nok mindre enn 2% av de som så det ferdige produktet, dra assosiasjoner til og kalle dette for "et fuglerede".
Dette gikk eksklusivt på det estetiske. Isolert sett var nok dette bare en samling nesehår, surret sammen med noe hodehår og opphostet slim fra de mange dagene derpå han hadde hatt de siste ukene. Men for å ikke fremstå som totalt idiot og slem, ville han i alle fall sette et navn på denne gaven, og i så måte fikk det holde med "Et slags fuglerede".

Til sin søster, som han ikke hadde sett siden forrige jul, hadde han dratt konseptet noe lengre. Til tross for en viss anger, hadde han her brukt deler som ikke var fra hans egen kropp, men også gått til anskaffelse av en sykkelpumpe.
Med en viss grad av overraskelse, hadde han oppdaget at en sykkelpumpe kombinert med løs hud fra hans egen hæl , fungerte som et musikalsk instrument. Riktignok måtte man pumpe veldig fort og hardt for å få en rytmebasert fin lyd av det, men det anså han ikke som et problem. Dette var gaven han la mest omtanke i, tenkte han, for han husket godt at hans søster noen år tilbake, hadde kjøpt en av de mange Absolut Music CDene, og derfor avslørte seg som musikalsk. I alle fall, tenkte han videre, hadde hun her avslørt seg som en som viste hva musikk var for noe, og at dette derfor ville fungere som julegave.

Hans beste venn, Hallgeir, var gaven som ble vanskelig. Mye fordi Hallgeir skulle tilbringe julaften hos Karl Kenneth, og at Hallgeirs reaksjon ville bli en del av hele opplevelsen.
Karl Kenneth måtte her bruke tid, tankegang og arbeidskraft langt over gjennomsnittet. Eksakt hvor dette gjennomsnittet lå, om man skulle ha laget en fin graf over det, visste han ikke, men godt over dette ville det ligge uansett, tenkte han....."

Kapittel 92, Jubel - Geir blir henta

"Mange vil nok si at det var på høy tid at Geir hadde besluttet å legge seg inn. Han hadde tross alt slitt med denne blindtarmen i nær to år nå, og videre hadde han også to-tre grønne byller på venstre øyebryn som mildt sagt så noe rare ut.
Om disse byllene hadde noen direkte sammenheng med sprukket og betent blindtarm vites ikke, men når disse byllene begynte å lage en lav og høyfrekvent pipelyd, fungerte dette som en katalysator på Geirs lyst på å komme seg til lege.

Riktignok utforsket han i første omgang effekten av egenkomponerte remedier.
Med tanke på de lavfrekvente audiobyllene (som tidligere nevnt var grønne ) forsøkte han først med ca 80-90 velplasserte slag med hammer, men da dette ikke hadde umiddelbar (positiv) effekt på hverken smerte, lyd eller byllenes utseende, forsøkte han så å stikke hull på disse ved bruk av fire spiker og en athame han hadde anskaffet seg i et beruset øyeblikk på ferie i Sogndal sommeren 1986.

Da dette på merkelig vis bare medførte at denne høyfrekvente pipelyden fra byllene økte i intensitet, valgte han å legge spiker, hammer og athame på hylla og heller konsentrere seg om problemet med utspring i hans abdomen, nærmere bestemt blindtarmen.
Her hadde det vist seg ved flere tilfeller at en nærmest uforsvarlig bruk av paracetamol og lakserende produkter (Geir sverget til kombinasjonen tran og mentos) hadde tidvis god effekt.
Dog hadde han nå bevist for seg selv at dette ikke var en metode som medførte noen langvarig forfriskende effekt, og tankene om mer ekstreme fremgangsmåter (Stikkord: Kniv, ei flaske sprit og vaselin) hadde svirret i noen uker nå, men dette hadde nå slått fra seg og endte opp med å ringe fastlegen.

Etter ca 28 sekunds telefonsamtale med fastlegen var ambulanse på vei til Geirs bopel. Etter ytterligere 28 timers utlufting og desinfisering av Geirs leilighet, anså nå ambulansepersonellet det som forsvarlig å gå inn og hente ut Geir.
De skuelystne som hadde fått med seg episoden, kunne alle berette overbevisende samsvarlig om det de så når Geir ble hentet:

Før de så noe som helst, kunne alle høre disse lydende fra byllene. Nærmest en klagende sår lyd, litt som en uteligger ensom plystrende på den låta ingen kan.
Da de eterhvert så Geir på båre ut inngangsdøra, så de alle at Geir hadde det tilsynelatende greit. Klaskende med taktfaste slag fra høyre hånd på sitt eget mageflesk, med et skinnende smil av selvtilfredshet. Det medisinke personalet så dog noe mer bekymret ut..."

Kappitel 2. Bytur

"Jeg og Jim hadde nettopp kommet ut av butikken med lommene fulle av smågodt og hver vår brus i nevene. Selv om samtalen oss i mellom nå gjaldt snop og sukkervarer ellers, ble vi etterhvert oppmerksomme på en eldre herremann med rullator ikledd en offisiell OL-jakke fra Lillehammer 1994. Grunnet trafikkstøy og avstand, kunne vi ikke tydelig høre hva han sa, men basert på armveiving og bevegelse rundt kjeveparti og munn, fremgikk det klart at han ropte et eller annet utover gaten. Da vi kom nærmere, utelukkende fordi vi uansett skulle gå i den retning for å komme oss hjem, så vi nå at han hadde på seg en sprukken joggedressbukse, og de hårete bleike leggene og knærne var delvis synlige.

Da vi med små skritt kom nærmere vedkommede, konstaterte både jeg og min gode kamerat at mannen hadde en voldsom odør av egg hengende rundt seg, og da vi var frekke nok (som drittunger ofte er) å spørre hvorfor det hang en eim av egg rundt ham, kunne vi ikke i vår villeste fantasi forutse det helvete av en kjedereaksjon dette spørsmålet ville medføre.

Ståle Leon Kvargenes (som vi senere fikk informert mannen hette) taklet tydeligvis ikke utspørring om dunst av egg, og som en direkte konsekvens av å bli stillt spørsmålet, begynte han å hamre løs med rullatoren på tilfeldige forbipasserende. Det vil si, i begynnelsen var det nærmest koselige dult, ikke hamring, og de som han traff ved de første anledningene, repliserte bare med usikkre men høffelige smil før de gikk videre. Da dette latet til å være langt under det nivå av respons Ståle Leon forventet, valgte han å øke slagstyrke betraktelig.

Den første som vi kan si ble skikkelig tatt av rullator, var en eldre dame som nok var på vei til frisøren, da hennes hårsveis var mer som en død maursluker å rekne. Og om det var tilsiktet eller ikke fra Ståle Leons hold vet vi ikke, men et produkt av det ene slaget var at hennes venstre øyeeple hang ned via nervetråder og blodårer. Hun ble tydelig svimmel da hennes perspektiv på omgivelsene ble noe forandret, og deiset i bakken så rester av leppekjøtt og leppestift var prentet i fortauets harde betong.

Meget forundret valgte vi å bevege oss noe bort fra åstedet, og da vi hadde rygget ca ti meter unna, var offer nummer to tydelig utpekt. Det gikk såpass fort, og det eneste vi så var en brå bevegelse hos Ståle Leon. En mann i førtiårene, fint kledd, slips og dress, lå nå med brekninger og delvis knust lyske og gråt. Så alt i alt lå det nå to personer på fortauet og viste klare tegn på fysiske traumer. "

Fra den ikkepubliserte boken "Kan du fortelle meg hva jeg sier?"

Utddrag fra kapittel 4. Høstferie hos Bestemor og Bestefar.

"Syltynne frosker hoppet i hopetall inn inngangsdøren, og Bestemor hadde nå tatt i bruk både slegge og stekepanner for å få redusert antallet etter beste evne.

Jeg hadde blitt plassert av bestefars sterke hender på nærmeste stuebord, og hadde innfunnet meg med at jeg måtte ta den observerende rollen.

Bestefar hadde også plassert en stor kjele med vann på komfyren, og så raskt utålmodig med jevne mellomrom bort på denne for å se om vannet kokte, dette kombinerte han med å vekselsvis drikke store slurker kaffe, og kaste det han fant for hånden mot svermen av frosk.

Jeg minnes at det rådet en rimelig grim stemning av uvisshet, en uvisshet om hvor alle froskene kom ifra, og hvorfor de nå var på vei inn i det lille huset, med byggeår 1942. Bestemor hadde nå også økt slagfrekvensen nærmest til det frenetiske, og froskeblod og diverse kroppsdeler av frosk lå nå som en udefinerbar sky på kjøkkenet.

Bestefar, som nå så at vannet i kjelen kokte, benyttet nå også kjevene som våpen, og tygget seg gjennom froskehordene fra kjøkkenstolen frem til det fosskokende vannet. Han ropte ut noe som jeg der og da ikke helt klarte å få med meg, men som jeg i ettertid har valgt å huske som frasen "Fløtt deg gamla, nå skal de kokes til helvete", og lempet det skoldvarme vannet utover gulvet.

Det han dog ikke hadde tatt forbehold om, var at froskelik og fosskokende vann sjelden er en god kombinasjon, og gulvet ble nå like glatt som vannbasert glidemiddel. Bestemor føk overende, og lyden av åpent bekkenbrudd sitter fortsatt hugget i minnet den dag i dag. I ren panikk sparket bestefar rundt seg gjennom hauger av død frosk, stekepanner og glohett vann. Han tok så tak i bestemors høyre ankel, og valgte av uvisse grunner å benytte henne som en slags kost.

Jeg stod fortsatt på stuebordet, og konstanterte etterhvert at froskene var på retrett. Bestefar var nå tydelig opprørt, og en blanding av hvese hatske ord mot inngangsdøren og gråt var nå de mest fremtredende lydende i rommet. Bestemor var dog tydelig ikke ved bevissthet, noe som jeg i ettertid har full forståelse for."

Kapittel 8, Sommerjobben

Fra den uferdige boken "Kan du fortelle meg hva jeg sier?"

"Som nye og midlertidige sommeransatte i konsernet, som de likte å kalle det, ble jeg og de to andre vikarene plassert utenfor hovedinngangen og bedt om å vente.

Vi hadde fått vag informasjon på telefon noen dager i forveien om at før vi kunne sette igang med arbeidsoppgavene, skulle vi få en hel dags omvisning i konsernets produksjonslokaler.

Vi stod ca i tjueåtte minutter og sparka småstein og snakka krabbefiske før vaktmesteren kom.

-Tormod her......Nåh.. er det dere som skal holde konsernet flytende i sommer?

spurte han, før han dro det harde blikket over i en slags himling med øya,

og en rungende latter fyllte den sommerheite lufta.

Tankene om at han kanskje overvurderte sin egen humoristiske sans meldte seg nok betraktelig tidligere hos oss som nå stod å så ham le, enn hos vitsemakeren selv.

Etter ca minuttet med en stykk ristende og latterfrådende vaktmester som vårt hovedfokus, kunne vi kunne nå se en klar rødfarge sprenge seg frem fra den altfor bankende halspulsåren hans, og spre seg utover ansiktet ellers.

I det vi ikke trodde at situasjonen kunne bli noe mer pinibel, så vi at Tormod nå la seg ned i en slags skeiv fosterstilling, og skrubba den høyre delen av hode og ansikt taktfast frem og tilbake mot asfalt og grus. Klare røde skrbbsår ble nå mer og mer fremtredende i ansiktet hans og tvilen meldte sin ankomst i oss alle tre.

Vi begynte nå å anse situasjonen som noe truende, uten helt å kunne forklare hvorfor, og idet Tormod begynte å kaste opp støtvis på sine egne never, og dra det slimete brune oppkastet utover i sitt eget hår, begynte vi nå å se oss om etter andre løsninger enn å bare bli stående.

Men akkurat i det panikken reiv i oss, reiste Tormod seg og inntok en slags hoven holdning.

"-Ja, vi får vel sette igang å vise dere gutta rundt på huset" sa han, og entret samme port som han hadde kommet ut fra. Vi tasset etter, noe sjokkerte."

(......)---------------------(......)

"Av en eller annen grunn ble det veldig mye fokus og samtaler rundt det å få klor på øynene, dette til tross for at sommerjobben hovedsaklig innebar håndtering av helt andre kjemikalier og vaskemidler enn klor. Det gikk mest i grønnsåpe og zalo. Ja, jeg gikk faktisk i åtte dager før jeg i det hele tatt nærmet meg ei flaske med klor, og når først det ble aktuelt å benytte seg av dette kjemikaliet, så ble hele produksjonen flyttet utendørs."

Og da skal det bli et råhorvelig rabalder!

Dialog tatt fra filmen "Sønner av Norge Lager Rabalder"

Stein: "La oss lage litt rabalder"

Gunnar: "Du kan ta rennafart og drite i det Stein, kona di tar oppvasken, og du skal lage rabalder?"

Stein: "Point taken."

Gunnar: "Hadde alle vært like flinke på engelsk som deg, ja da hadde verden vært et bedre sted"

(Begge setter seg nå på en stein, rygg mot rygg og ser drømmende opp mot den blå himmelen)

Gunnar: "Ja det er jo så forbanna greit det, engelsk er viktig."

(Steins briller begynner med ett å dugge, og Stein er åpenbart nervøs)

Stein: "Mitt rektum støter ut noe. Åh herrefaen for en ubehagelig odør!"

Gunnar: "Åh! La oss gå inn, du har jo en fin bopel"

Stein: "Ja nå skal vi lage et råhorvelig rabalder!"